Den nye hverdagen
Jeg var alene med min 5 år gamle sønn da jeg traff han.
Jeg hadde ikke tenkt igjenom tanken på at min fremtidige mann skulle ha barn han også. Tror kanskje jeg bare regnet med det siden jeg var 40 år og da var sannsynligheten stor for at det ble en mann med barn.
Men jeg hadde ikke tenkt igjennom hva det egentlig betydde for meg og min sønn.
Tenkte bare rosa tanker om at det skulle bli hyggelig å få en ny og stor familie.
Jeg skjønte jo såpass at det kunne bli krangling barna imellom noen ganger og at de var vant til sine regler men så for meg at dette ville gå seg til.
Mannen jeg hadde møtt hadde 3 gutter, i alderen 3-8 år. Han hadde barna annenhver uke, fredag til fredag,
Da vi hadde vært sammen i 2 år bestemte vi oss for å kjøpe hus og flytte sammen. Vi voksne var glad og barna var spente og forventningsfulle. Vi hadde jo vært mye sammen i disse to årene og barna var gode venner og gikk bra sammen.
Vi kjøpte et hus som hadde mange soverom men som måtte totalrenoveres. Huset fikk vi en nydelig dag i juni. Vi skulle bruke hele ferien og annenhver uke pluss høsten til å få ferdigstilt huset. Dette gikk vi igang med stor iver. Det første vi pusset opp var rommene til guttene. Samt loftstuen som skulle være deres stue som de kunne spille Playstation og henge med venner.
Vi flyttet inn i august. I september kom melding fra x-en hans om at hun skulle dra på ferie. Til Brazil. I tre måneder!!
Dette ble bare informert om på SMS til han. Hun skulle dra. Min nye samboer sa da til sin x at dette passet veldig dårlig da vi var midt oppe i en stor oppussing og ikke kunne ha guttene her hele denne tiden. For da ville det ikke bli tid til noe oppussing. Med 4 barn, 3 på skole og en i barnehage-hvordan skulle vi få tid til det? Det var treninger 7 ganger i uken, samt minst 2 bursdagsselskaper i uken. I tillegg så har vi leksene da. 3 gutter som ikke hadde det minste lyst til å gjøre lekser. Som var sliten etter skoledag og treninger. Som heller gråt i en halvtime istedet for å gjøre 10 minutters lekse....
Med det ble da jul. Lampen over spisebordet ble hengt opp 16.45 på julaften.
Og jeg ble enda bedre kjent med guttene. Fine gutter. Nydelige gutter. Gutter som hadde blitt glad i meg og min sønn. Og som vi også er blitt veldig glad i.
Og det er egentlig nå etterhvert at jeg skjønner det. Dette er mye mer enn hva jeg hadde tenkt.
Jeg så for meg at det ble mer husarbeid og klesvask. Men jeg så ikke for meg dette.... At vi hadde barna hele tiden! Vet det er egoistisk av meg å si det, min sønn har jeg 100 % omsorg for og han er her alltid. Men mener at det er forskjell på 1 og 4 barn.
Hvem gjør sånt?? Reiser til andre siden av jordkloden i 3 måneder når du har verdens nydligste små gutter.